Mot til å be om hjelp
Redaktøren av Gatemagasinet Klar ble bedt om å halda preken under Klar-gudstjenesten i Grim Kirke. Her er Oddmund Harsviks budskap frå prekestolen.
Jeg vil på hjerteligste takke Grim kirke som inviterte Klar til denne Gudstjenesten. Det betyr at selgerne har gjort inntrykk, positivt inntrykk
For nesten 21 år siden ble min datter Natalia døpt i denne kirka. Jeg var på den tiden fullblods ateist, og jeg levde opp til min fars oppdragelse av oss barna om at ”en mann er en mann, og en mann klarr seg sjøl.
Mens min samboer, og resten av vår familie, pluss faddere var i kirka for å følge denne store hendelsen for min datter, ble min eldste bror og jeg heime for å stelle i stand i festlokalet, lage middag og dessert, Og mens vi gjorde dette, delte vi ei flaske vodka og prata om hvor prinsippfaste vi var.
Men etter å ha bedt om hjelp, og fått det, står jeg altså her.
Dagens tekst er fortellingen om den barmhjertige samaritanen. Historia om mannen som var på vei til Jeriko og så blei slått ned av røvere. Han ropte om hjelp, men hverken prester eller andre hørte han. Men så kom samaritanen, som legger grunnlaget for det vi ser som forbilde i historien. Han hjalp og brukte tid på å se til at han fortsatt fikk hjelp. Han viste barmhjertighet.
Jeg har alltid meint at det er naturlig for oss mennesker å hjelpe folk i nød. Etter å ha sett et tv-innslag frå England, eller Tyskland, jeg husker ikke riktig. Der hadde forskere gjort i stand et scenario på stader de visste prester ville gå forbi. Folk hadde lagt seg ned som skadde i nød, og ba de forbigående prestene om hjelp. Bare en av ni prester viste medfølelse og hjalp den trengende.
Jeg kunne ha snakket mye mer om det å hjelpe. Men det er ikke samaritanen som er mitt forbilde i den fortellinga vi akkurat har hørt. Det er han som låg forslått og skada i veigrøfta.
Først vil jeg likevel nemne at det å ha hjelpere som stiller opp når vi ber om hjelp, er heilt nødvendig. Mange fattige, sjuke mennesker innen rus og psykiatri har blitt avviste så mange ganger at de har gitt opp å be om hjelp.
De blir avviste når de søker boliger, eller de blir tildelt bolig i kollektiv de ikke klarer å bo i, fordi de helst vil ut av rushelvete, og mange av disse boligene er blitt rusreir, uten oppfølging fra hjelpeapparatet.
Det er heller ikke lett å være offentlig hjelper når beboere i boligstrøk nekter å la myndighetene bygge boliger med formål om botrening, fordi de frykter de sjuke. Grim har gjort sitt, mer enn sitt. Blir det bygd flere bokollektiv for grupper som slit i dette området, vil det fortrenge hjelperne, slik at det til slutt ender opp som en getho. Det er ingen tjent med, aller minst de som slit.
Nå må andre bydeler lære av Grim og ta sin del.
Det er mange som er skadeskutte, jeg var sjøl en, men jeg hadde ikke motet til han vi nå hørte om. Isteden for å be om hjelp, forsøkte jeg i mer enn 20 år å kontrollere alkoholbruken gjennom egne løsninger, finne alibi for å drikke. Og jeg brukte konsekvensene av drikkinga som unnskyldning for alt som gjekk galt.
Først etter mange år, då jeg var 39 år gammel, følte jeg at jeg ikke klarte å leve med alkohol lenger. Den gode virkninga var der ikke mer, konsekvensene blei mer og mer synlige, og abstinensene blei sterkere og sterkere.
Natalia med mor og Anne Therese (min stedatter) var i byen. Selv satt jeg på soverommet, full av abstinenser og anger etter å ha gått og smådrukket i 14 dager, framfor å ha fulgt opp et prosjekt jeg hadde satt i gang. Til tross for at jeg hadde drukket ei flaske vodka på kort tid, ble jeg ikke kvitt abstinensene. Nervene låg som piggtråd under huda. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle leve med alkohol, og eg visste ikke hvordan jeg skulle leve uten.
Alle løsninger var repetert et uttall ganger, uten at de virket. Den nærmaste tanken var å gjøre slutt på det heile. Og jeg hadde vel tatt livet mitt, hadde det ikke vært fordi jeg plutselig huska de fortvilte dagdrømmene om min egen begravelse, der folk angra alt det gale de hadde gjort mot Oddmund, og hvilke stort og flott menneske denne karen var. I drømmen om dette fløt jeg under kirketaket og bivåna det heile. Noen ganger vakna jeg sògar til live igjen og alt blei bare fryd og gaman.
Nå så jeg at tok jeg mitt liv, så mista jeg muligheta til å se Natalia vokse opp, jeg fikk ikke sjeå min mor og mine søsken mer. Jeg våga ikke og jeg ville ikke.
Det enda med at jeg slo opp i telefonkatalogen. Der fant jeg nummeret til A-klinikken, ringte dit og ba for første gang i mitt snart 40-årige liv noen om hjelp til å klare av livet. Dette var helt i begynnelsen av 1990. Jeg har vært edru siden den gang, men jeg har siden da måtte lære meg å be om hjelp uttallige gonger.
Noen av de som har hørt mi historie, har sagt til meg: Så langt nede som du var kommet, var det å be om hjelp den eneste muligheten. Jeg vil poengtere at jeg var en av fasadedrankerne, en som hadde jobb og familie. For meg handler imidlertid ikke det å be om hjelp om grader av alkoholisme, anna rusavhengighet, eller andre problem.
Det handler om innrømmelsen av å ikke makta heile livet alene. Det handler om å våge å overlate gudstrona til Gud, om å våge å redusere seg sjøl til et menneske, full av feil og menneskelige mangler.
I denne kirken er det i dag kanskje 200 mennesker. Ifølge statistikkane til Verdens helseorganisasjon betyr det at ca 20 mennesker her inne slit med et ”Akutt alkoholproblem”. I tillegg slit sikkert like mange med ulike personlige problem, som de forsøker å skjule bak fasader av at alt er i orden. Livet til disse 40, og sikkert enda flere, blir mer og mer kaotiske, fordi de ikke finn løsning på problema. For kortsiktig å løse økonomiske problem, tek de opp dyre lån, de drikker ei flaske vin til for å døyve angsten, mens angsten bare blir større og større og økonomien verre og verre.
Gi opp! Dropp lettvinte løsninger. Be om Hjelp!
Jeg blir ofte spurt om jeg måtte bli en personlig kristen for å kunne slutte å drikke? Mitt svar til det er NEI! Men jeg måtte sjøl slutte og være Gud. Resultatet av at jeg slutta og drikke, var at jeg blei mer rasjonell, og at jeg dermed lærte å gi slipp på eigne, feilfungerende løsninger. Noe som har videre ført til at jeg har fått en tro på en Kraft sterkere enn meg sjøl, en tro på en Gud jeg kaller Kjærlighet.
No har jeg noen å gå til med vanskene mine. Bønn er for meg mer enn en religiøs trosbekjennelse. Bønn er psykoterapi. Gjennom bønn til den kjærlige Guden min, får jeg satt ord på vanskene mine, jeg får lagt struktur på hva jeg trenger hjelp til, og ikke minst får jeg innrømmet for Gud og meg sjøl at jeg trenger hjelp. Nå blir veien til nærmaste menneske jeg kan snakke med om alt dette kortare.
Bønn til Gud er god trening i å be venner, familie og fagfolk om hjelp til å løse dine livsproblem. Det merkelige med å be om hjelp, er at når en har gjort dette, så oppdager en at problemene ikke er så store som en hadde inntrykk av før hjelpa kom.
En av selgerne av Gatemagasinet Klar sa en dag:
”Jeg føler at jeg har gjort så mye gale, såra så mange mennesker at jeg ikke har rett til å be om hjelp. Jeg har rota det til sjøl, og jeg må klare meg sjøl”.
Jeg spurte han om han trudde han kom til å såre flere og gjøre mer gale ved å fortsette å leve slik han nå gjorde? Det svarte han ja på.
Er det da ikke det din plikt overfor tidligere og framtidige ofre for dine handlinger og forsøke å endre din atferd? Det er når du er rusa du gjør alle disse gale tinga. Bør du ikke da forsøke å få hjelp til ei personlighetsendring, slik at du kan få endra liv?
Hvis du ikke føler deg verdig til hjelp, så er det kanskje slik at mange mennesker er verdige til at du søker hjelp for deres skyld?
Og slik er det for de fleste av oss. Vi anser oss enten som ofre for andres handlinger eller som skyldige som skal sone, eller begge deler. Vi må komme oss gjennom alle disse problema uten å belasta andre. Dessverre er det slik at våre handlinger rammer andre, spesielt nær familie og venner.
Hver eneste voksenperson i dette landet har i snitt ei nær familie på syv personer. Det betyr at når en person slit med livet sitt, så slit de også
Jeg kunne nå ramse opp alle som slit i tillegg, men det blir for mye tall. Jeg nøyer meg med å nemne at 100 000 mennesker årlig er utsatt for vold fra fulle menn, flesteparten av disse er kvinner. 1,5 millioner mennesker rapporteres å bli utsatt for hensynslaus fylleatferd kvar år. Og mellom 200 000 og 300 000 barn gruer seg til helger på grunn av foreldrenes personlighetsendringer når de drikker. Og skadevirkningene for næringslivet, helse og andre samfunnsinstanser enorme.
Dette stortingsvalgets valgkamp, har vist meg hvor alminneliggjort rusmiddelet alkohol har blitt. Dette er første valget jeg kan huske hvor alkoholavgifter knapt nok er nevnt. Men mange enkeltopplevelser har skuffa meg.
Flere kandidater forlatt partiet sitt avholdsprinsipp, fordi de vil tekkas velgerne. Gjerne gjennom å fremstå som liberalister som tar seg et glass vin eller tre.
Jeg synes det er svakt og trist at ei kjernegruppe forlater standpunkta sine i et av samfunnets største utfordringer. Avhold blir byttet ut mot det en definerer som måtehold. Hva nå enn det er? Som regel får jeg forklart måtehold ut frå den jeg sist spør, slik denne sitt forbruk er.
”Jeg drikker 1-2 glass vin til middagen, hvem kan det skade”, spurte en Tv2-journalist, etter at jeg hadde ramsa av noen av de mange skadevirkningene alkoholen har i samfunnet vårt.
Vil du ha problem med å leve uten dei 1-2 glassene, spurte jeg?
”Det vil jeg ikke, men jeg ser ikke vitsen med å kvitte meg med den kosen”, var svaret.
Mitt poeng med å fortelle dette, er at tv2-reporteren, og andre som bruker samme argumentasjon, ville ha hjulpet familiene til mange mennesker ved å gå ut og si at han i solidaritet med de avhengige og deres familier, vil frasi seg den bagatellmessige kosen et par glass vin om dagen gir han.
Men først og fremst gjør han det ikke fordi han innerst inne vet at det vil koste han noe, og ikke minst unnlater han å gjøre det fordi ingen av familien til de som sliter akutt med alkoholproblemer står frem og ber han om det.
Jeg ber dere derfor her og nå. Vis solidaritet med alle som slit akutt med rus, og ikke minst: Vis solidaritet med deres familier. Jeg gjentar, bortimot 300 000 barn lider av foreldrenes drikking. Og det er ikke bare barna til de med akutte problemer.
Hva er så et alkoholproblem?
Jeg definerer det for å være et problem skapt av inntak av alkohol. Skoft på grunn av fyll eller fyllesyke, krangling, fyllekjøring, pøbelaktig hærverk på andres eiendom, svik overfor barna osv. Mange av disse skadevirkningene blir utøvd av de såkalte måteholdne, de som drikker 1-5 glass vin noen dager i uken, kanskje hver dag som nervemedisin, som kose-seg-medisin. Jeg sikter då spesielt til bilkjøring med for høy promille. Men de har også endringer i atferd som kan virke skremmende på barna.
Min påstand er at det ikke er 10 prosent av befolkningen som har et forhold til alkohol som ofte er problemfylt, men 10 prosent som ikke har det.
Barna til de med akutte problemer, og barna til lykkepromillejegerne sovner ofte med en klump i magen. De våkner opp med den og tar den med seg mot kvelden, i frykt for å høre klirring i flasker, muligheter for å høyre høgrøsta krangel. Verst er det vel for de å ligge våkne og lytte etter lyder som kanskje kommer, og de lydene som aldri kommer. De tar med seg frykta inn i voksenlivet, sjølmedisinerer seg med litt vin, og fører klumpen i magen videre til sine barn.
Ingenting i vårt samfunn tydeliggjør arvesynda på en slik måte som bruk av rusmidler. Barna vet ikke hvor de skal gå for å be om hjelp. De kan ikke danne sjølhjelpsgrupper, slik voksne gjør.
I vårt samfunn liker vi å tro at misbrukerne av alkohol er de vi ser synlige på gaten, de med lilla neser og blå kinn på grunn av sprukne blodårer. I senere tid har vi distansert også disse fra alkoholen, og satt narkomanstempel på dem. Vi trøster oss med at dette er små grupper som utgjør bagatellmessige skader for samfunnet.
Faktum er at disse synlige er under 10 prosent av de med akutte alkoholproblem. De resterende, mer enn 90 prosentene, er i full jobb som prester, journalister, leger, osv. Noen er førtidspensjonerte. Mange har bil, båt og hytte. De har fasader av vellykkethet, men bak gardinene prega frykta dem alle.
Det er ikke skammelig å si: Jeg sliter med min, eller min ektefelles problemer. Det går utover økonomien, over barna, helsen min er elendig. Jeg trenger hjelp! Dette vitner om styrke og selvinnsikt. Levitten lå der lenge og ropte, før den barmhjertige samaritan hjalp ham.
Be om hjelp, innrøm overfor deg sjøl, din Gud og medmennesker at du er maktesløs overfor dette problemet. Hvis du våger ta i mot den hjelpen som blir bydd deg, vil du komme deg ut av mange problem.
Jeg veit du vil det, for Jeg har erfart at jeg gjorde det, og Jeg er ikke mer spesiell enn du, du og du.
Bønn hjelper.
Til slutt vil jeg gjerne be en bønn jeg er glad i, og som jeg vet mange av mine venner har stor nytte av. Dere som kan den, be sammen med meg:
”Gud, gi meg slik sinnsro at jeg formår å godta det jeg ikke kan forandre, mot til å forandre det jeg kan, og forstand til å se forskjellen”.
Amen
