En helhetlig rusdebatt

Rusdebatt handler i dag om ytterpunktene, om dobbeldiagnoser, bostedløse og de synlige gatenarkomane. Hvis vi ikke klarer å endre debatten utover det som skjer på Plata, er jeg redd at tilsiget vil øke fortere enn vi makter.

Av ODDMUND HARSVIK

Vi lever i et samfunn der prestasjoner og synliggjøring av disse er svært viktige. Uten en fasade av vellykkethet har vi ingen verdi. Svært mange har et ønsket selv som ligger langt over de kvaliteter de føler at de har. Alkohol og cannabis er blitt normalisert medisin. I disse dager har jeg mottatt en rekke mailer på bakgrunn av en artikkel som synliggjør farene ved bruk av cannabis.  Argumentasjonen går på at ”mine fakta” er feil, at jeg er dum og lignende. Men samtlige avsluttes med at de har brukt cannabis daglig i mange år, at de har gode jobber, familie og fasader. De hevder å ikke være lik vrakene på Plata, og de vi ellers ser i gatebildet over hele landet.

Mitt svar til disse er at de er 13 på dusinet av rusavhengige. Det er ulogisk å tro at en nesten daglig bruker et rusmiddel i 10 til 15 år uten at det ligger avhengighet bak. Problemet er at disse menneskenes benekting får støtte i måten rusdebatten føres på. Når HSB (Heroinstøttet behandling) til ca 100 heroinister får all oppmerksomheten i et land der vi sannsynligvis har 500000 rusavhengige, sier det seg selv at dette skaper skiller. De aller fleste rusavhengige er usynlige, de lever ulykkelige bak fasader av vellykkethet. De sliter med et rusmiddel som ikke virker slik det en gang gjorde. Medisineffekten er borte, nå sløver den bare brukeren inn i et trygt helvete, men borte fra følte krav og forventninger. 

Hvis noen så sier til disse at de trenger hjelp, fnyser de. Peker på avstanden ned til Plata og lignende arenaer.

”Når jeg kommer så lang, da skal jeg gjøre noe med det. Jeg har full kontroll!!”

Vi er i dag i den ulykkelige situasjonen at det er ett års venteliste for barn fra 13 til 26 år som søker behandling for sitt alkoholproblem. Media søker desperat etter å finne gode grunner for å bruke rusmidler, strålende terningkast over vin, øl og brennevin bidrar til at benektingen føles mer begrunnet.

Slik situasjonen er i dag, sitter 450 000 rusavhengige velfødde på sin sine rennesteiner av gull og kikker ned på de virkelige rusavhengige i avgrunnen, langt borte fra deres verden.

Avstanden fra å være vellykket problemdranker og til en dødelig utgang er veldig kort. Og inntil døden kommer, rammes veldig mange i nær familie av rusgiftbrukeren at dennes atferd, av dennes lidelser.

Dess mer alkoholbruken øker, dess større blir toleransen for misbruk innen for de grenser vi har satt som normalbruk. Rusavhengiget er svært demokratisk lidelse, den tar ikke hensyn til om du spyr i et gullbelagt toalett eller i en stinkende rennestein. Skal vi få bukt med dette store problemet, må vi stoppe tilsiget, og det gjør vi ikke ved å ha et ensidig fokus.