På toppen av rennesteinen

Vi måler normaldrikkingen ut fra fasaden til drankeren. Det samme gjør vi med narkomane. Synlig rus og synlig fattigdom er beviset på hvor stakkarslige enkeltmennesket er i forhold til rus. Jeg vil her fortelle historien om en venn som har like store konsekvenser av sitt forhold til alkohol som den mest slitne sprøytenarkomane har av sitt bruk av narkotika.

Av ODDMUND HARSVIK

Jeg har tidligere skrevet artikkelen ”En helhetlig rusdebatt”( http://www.klar.as/tekst/44/En-helhetlig-rusdebatt.aspx). Etter en samtale med en venn som akkurat har kommet ut fra sykehuset for n`t gang, fordi han verken fysisk eller psykisk tåler alkohol, bestemte jeg meg for å utdype problemet.

Min venn har en flott CV. Han seilte mange år til sjøs, og har senere livnært seg som selvstendig næringsdrivende, inntil helsen hans ble så dårlig at han ble uføretrygdet for 18 år siden. ”Viktor”, som jeg vil kalle han i denne artikkelen, har imidlertid nesten alltid hatt rusproblemer, og rusmiddelet han har brukt er alkohol.

Det er vel fem-seks år siden jeg første gang ble koblet inn i hans problemer. Et velsituert ektepar ba meg om hjelp til å få han ut av fylla og inn på sykehuset. De var redde for livet hans. Viktor drikker ikke mye og lenge lenger. Mellom hver sykehusinnleggelse, i snitt fire til seks måneder, går han på hvite knoker og snakker om hvor fint det er å være edru. I tillegg prater han om andre som drikker, eller som ruser seg på andre rusmidler. Hver dag har et alkoholfokus – på en eller annen måte. Etter en tid, har han oppnådd å se seg fortjent til en sprekk. Etter tre pils, går han over til vodka, og etter en halv flaske av denne spriten, svulmer bukspyttkjerten opp og gir brutale smerter. Leveren og nyrene er heller ikke stort å skryte av hos Viktor. Over et par år ble jeg dratt inn i medavhengigheten til Viktors alkoholavhengighet. Det siste året hjalp jeg ham inn på sykehuset seks ganger. Men da sa jeg stopp.

Mannen i ekteparet som kontaktet meg første gang, har imidlertid daglig kontakt med Viktor. Får han ikke tak i ham en dag, møter han fysisk opp i Victors leilighet for å sjekke. Hvis han er på reise, kontakter han hjemmesykepleien eller andre bekjente for å få Viktor ut av den fylla han velbegrunnet regner med vennen har ramla ut på.

Victor drikker altså ca maks 20 dager i året. De resterende dagene er han enten fyllesyk, under behandling eller han tenker på alkohol i ulike settinger.

Den siste tiden har Viktor uttrykt hvor imponert han er over Lars. Lars er selger av Gatemagasinet Klar. De siste 20 årene har han sovet ut rusen på hvert trappetrinn og hver bent i sentrum av Kristiansand. Etter en legesjekk fikk han den samme beskjeden som det Viktor har fått av sin lege  mange ganger: "Drikker du mer nå, så dør du".

Forskjellen på Viktor og Lars er at Lars tok dette så alvorlig at han slutta å ruse seg. Han har en stund leid bolig, nå har han ved hjelp av Startlån fra Husbanken og kommunale garantier fått kjøpt sin egen leilighet.

”Tenk at han har klart det, så langt nede som han har vært”, sier Viktor imponert.

Selv bor Victor i en leilighet han har fått leie ved hjelp av sin mentor og venns bekjentskap. Flere ganger er han blitt truet med å bli kasta på gata av husverten, men av medlidenhet har utkastelsen blitt trukket hver gang.

”Tenk om Viktor kan bruke Lars som positivt eksempel”, sa en annen venn. Mitt svar var at: - Det er jeg sikker på at Viktor ikke kan. Fordi:

Viktor ser på Lars som en alkoholiker fordi han har ruset seg ute på gata; ikke på pub, bar eller hjemme. Hans eget problem er ikke avhengighet, men helsa. Han overser at det er alkoholen som har ødelagt helsa hans, og han glemmer at han er fullt klar over de fysiske smertene bruk av alkohol vil gi han. Likevel klarer han ikke la være. Hans tvangstanker har svirret rundt i hodet hans i flere uker og måneder. ”Nå fortjener jeg en fest. Selv om jeg ikke tålte det sist, så skal jeg kontrollere lever, nyrer og bukspyttkjertel til å tåle det denne gang. Skål!”

Og så bærer det rett på sykehuset, der livet han blir reddet enda en gang.

Viktor er 67 år gammel. Det er et under at han overlever hver sprekk. Neste gang kan bli hans siste. Jeg håper jeg tar feil, men jeg tror ikke lenger han er til å redde. Til det er han for opptatt med å sitte på rennesteinen og peke nedover:

”Lars klarer det fordi han ikke har noe valg. Han er så langt nede at han selger Klar, og drakk alkohol på gata. Det er annerledes med meg. Ingen ser at jeg er full, at jeg driter og pisser på meg. Jeg har rike venner og kontroll på livet mitt”, tenker Viktor.

Viktor er som svært mange rusavhengige, usynlig. Men han er blant de mest synlige av de usynlig. Fordi helsevesenet etter hvert har fått registrert ham. Kommunens helse og sosialtjeneste kjenner til hans situasjon, fordi han er avhengig av hjemmesykepleie. Han har imidlertid aldri mottatt sosialhjelp.

Viktor drikker noen dager i året, men tenker alkohol alle de resterende dagene. Hans gode hjelpere er resurssterke mennesker som har alle muligheter til et godt liv. Deres problem er at de tenker på hvordan Viktor har det, hele døgnet, 365 dager i året.

Jeg håper Lars kan bli en fyrlykt for flere av de synlige rusavhengige, enten de når går på heroin, speed, cannabis eller alkohol. Men også at han kan bli et idol for de usynlige: de med hus, bil, båt, ektefeller, barn, venner og jobber. Også de usynlige slitere, og ikke minst sliter alle rundt. Familie og venner kan ikke sløve smerten bort i rusen, slik den rusavhengige kan.