Manglende booppfølging

I 2007 kom direktoratet med en konkretisering av reglene for retten til midlertidig bolig. I disse rettighetene ligger også kommunens plikter for å tilby bostedløse nødbolig det stilles krav til kvaliteten på dette tilbudet, innenfor lov om sosiale tjenester. Nav § 27 (gamle lovs §4,5).

I Kristiansand (som må regnes for en av de bedre kommunene til å følge opp sin forpliktelser) ble det etablert avtaler med campingplasser og andre som kunne stille med kvalifiserte boliger. Mangel på oppfølging har vist seg å føre til at mange av disse campingplassene og kollektive boligene er blitt rene rusgethoer.

Stiftelsen Klar ble i 2008 og 2009 brukt som ”kompetansesenter” for brukerne. Hit ble bostedløse som kom fra institusjoner, fengsler og behandlingsklinikker henvist til av andre i miljøet. Undertegnede kunne ikke gjøre stort annet enn å skrive et brev til enheten innenfor sosialetaten som har ansvaret for tildeling av bolig, der jeg redegjorde for den enkeltes situasjon og dennes rettigheter. De aller fleste ble tildelt bolig. Men det forteller litt om tilretteleggingen og tilpasningen at rusavhengige som kom rett fra fem måneder lang behandling for sitt rusproblem, ble henvist til de verste rusreirene, der selv den sterkeste måtte være rusa for å kunne overleve.

Myndighetene, kommunene, synes bruke status som midlertidig bolig til ikke å gi beboerne den oppfølging de bør ha, heller ikke søke tilpassede boliger. I retningslinjene §27, heter det at midlertidig bolig skal ha en varighet på tre måneder. Kommunen skal være behjelpelig med å finne varig bolig hvis brukeren selv ikke klarer dette. Kommunen vet utmerket godt at tunge rusmisbrukere ikke på egen hånd klarer å skaffe egne leiekontrakter.

En av bakdelene ved å bruke campingplasser, er at bostedløse må ut i turistsesongen. Mange må da gå uten et sted å bo, til tross for rettighetene. Mangel på oppfølging og dertil mye rus, fører til konflikter med fastboende naboer, mye fyll, bråk og kriminalitet, noe som igjen fører til avstand mellom grupper i befolkningen. Lensmannen i Søgne uttrykker begeistring over at campingplassenes avtale med Kristiansand komme er redusert fra 12 til åtte personer.
- Det følger mye kriminalitet med gruppen, sier han til avisen Fædrelandsvennen.

Bostedløse må straks få rettigheter til oppfølging, fra ”likemenn”, fagfeltet og helsevesenet når de blir plassert i bolig av varighet over en uke. Med likemenn, mener jeg rehabiliterte rusavhengige med minimum tre års rusfrihet, fagfelt bør innholde den enkeltes ansvarsgruppe, hvis vedkommende har det, hvis ikke en av kommunens ruskonsulenter. Helsebiten bør følges opp av hjemmesykepleien, helst av personell med utdannelse inne rus og psykiatri.

Svært mange av de bostedløse mangler alt av botrening. Uten hjelp og veiledning forsterkes følelsen av manglende mestring og dertil økt rusbehovet.  Slike situasjoner skaper selvfølgelig konflikter med private huseiere, og gjør det vanskeligere å finne bolig for hele denne gruppen.

Fremfor å bruke mye penger på nødboliger, bør det satses på differensierte boliger, der brukerne bor trinnvis. For noen er det nødvendig å begynne sin bokarriere i boliger med 24/7 oppfølging, for deretter å gå videre i takt med tilfriskningen. Andre kan gå rett inn i hybelleie, med daglig besøk av tidligere beskrevne oppfølging. Uavhengig av boform, bør det anses som nødvendig med oppfølging, oppfølging og oppfølging.