Gode nordmenn

VI ønsker utlendinger velkommen, så sant de bare oppfører seg som oss. Utlendinger som går på fylla, og skofter jobb på grunn av fyllesyke blir synonymt med ”gode nordmenn”.

Av ODDMUND HARSVIK

Jeg er så gammel at jeg husker tilbake til tiden da spanske sjøfolk var de første arbeidsinnvandrerne til Norge. Jeg husker ennå hvordan vi foraktet disse snikene, disse perfekte som aldri drakk seg fulle eller hoppa på den første og beste hora som bød frem sin vare.

Vi kalte dem gniere og humørdrepere. Rævsleikere og mye annet. Men iblant dukket det om gode nordmenn blant disse krekene. Slik som ”Messen” på MS ”Havjarl”. Jeg husker aldri navnet hans, men siden han jobbet som messegutt, ble det naturlig at han bar navnet ”Messen”.

Messen var i slutten på 50-årene. Han var ikke gift, synes heller ikke å ha familie å sende penger hjem til, for i motsetning til de andre spanjolene (vi kalte den spanjakkene og degosene, men det vil jeg ikke gjøre her), drakk han opp det meste av hva han tjente.
Svært ofte under land, var det selvbetjening i messa.

”Messen er på fylla igjen. He he he. Flott fyr denne Messen. Men vi klarer oss sjøl, såpass må vi gjøre for en kompis.

Messen snakket ofte dritt om de andre spanjolene om bord. ”Perfekto dritsekker. Same as the Pope. Kiss my ring, my brown ring, hetset han. Og vi lo og lo og var hjertelig enige.

Syv – åtte år senere kom Pakistanerne til Norge, for å tjene penger til familiene hjemme og for å bidra til å holde norske bedrifter og den norske samfunnet i gang. Jeg hadde akkurat gått i land, og bosatt meg i Kristiansand. I en kort periode, før jeg fikk sparken på grunn av drikking på arbeidsplassen, jobbet jeg side om side med en del av pakistanerne.

De fleste var troende muslimer og drakk dermed ikke alkohol. Noen var imidlertid agnostikere eller ikke praktiserende muslimer. Disse festet og drakk på linje med hvilken som helst god, norsk fyllik. Det luktet gammel fyll av dem når de kom på jobb, og de var skikkelige hurragutter.
Norske som noen.

Hva er det med oss? Hva er det som får oss til å mene at det eneste saliggjørende på denne jord er å drikke og feste seg sanseløse hver helg? Er vi dumme? Er vi feige? Er vi et folkeslag med så store hemninger at vi blir stakkarslige i edru tilstand, og mener dermed at også andre er det?

Noe av forklaringen ligger nok der, men ikke fordi vi er annerledes enn andre nasjoner der bruk av alkohol er (u)kultur. Jeg tror at mye av forklaringen ligger i at vi frykter det perfekte, og ikke minst de som våger å være seg selv hele tiden. Derimot ser vi opp til heltene som presterer i fylla. Eksempelvis Ernest Hamingway. Fylliken som sto midt i krigene og synliggjorde heltedådene og lidelsene ved hjelp av to-tre flasker whisky. Eller Jens Bjørneboe som med samme medisin refset det bestående. Vi dyrker det uperfekte som kan medisineres til å utføre mirakler, men vi forakter det vi anser som perfekte mennesker uten grums eller gruff på jakkslaget.

Vi blir aggressive når vi sammenligner vår egen innside med andres flotte utside, og nødvendigvis blir stående som tapere. Vi elsker imidlertid andre som må medisinere seg med et glass vin for å føle glede, eller for å kunne dele dypere tanker enn om hva vi kjøpte på salg sist uke.

Kjære nye flyktninger fra krigenes gru og redsler. Kjære nye innvandrere som kommer for å tjene penger til å brødfø familien i hjemlandet. Skal dere ha håp om å bli kjære nye landsmenn, så må dere gjøre et krafttak: Drikk dere fulle sammen med de kjære innfødte, snakk dritt om deres egen religion som nekter dere å se livets lys halvveis i flaska. Protester mot alt forbud som ikke går på tvers av den vestlige fyllekultur.

Gjør du dette godt nok, og ofte nok, så blir du garantert en god nordmann.