Rusmisbruk kan ikke medisineres bort
Denne artikkelen sto på i fagmagasinet Rus&Avhengighet nr.6 i 1998. Det er med tristhet jeg konstaterer at det er Peter Ege m/likesinnede som har vunnet frem. Det er fremdeles behov for den samme argumentasjonen mot legemiddelutdeling av rusmidler til rusavhengige som behandling.
Den danske sosialoverlegen Peter Ege misjonerer sterkt for bruk av medikamenter i behandlingen av rusavhengighet. Han tar feil. Gjennom egne erfaringer – både som aktiv og tørrlagt alko-holiker og fra kjente fakta – vil jeg advare mot en slik trend innen all rusbehandling.
Av ODDMUND HARSVIK
Som ungdommer flest drakk jeg første gang for å være tøff, for å våge å gjøre det jeg ellers ikke våget, for å få mot til å være og for å bli god nok i egne øyne. I motsetning til andre ungdommer – som ikke ble alkoholikere i tidlig alder – fant jeg løsningen på livet langt nede i flasken. Jeg drakk for å skjule min alkoholisme.
Den gode følelsen som fulgte meg i begynnelsen av min drikkekarriere, formet meg som menneske. Jeg lærte å like de lettvinte løsningene, det å slippe å kjenne på følelser som gjorde vondt. Livet skulle bygges fra den skyverdenen jeg drakk meg opp på. Men en sky som fundament holder ikke. Når alkoholen forsvant, sprakk fundamentet, og jeg måtte begynne på nytt. I tillegg medførte toleranse- utviklingen for alkohol at de skikkelige positive virkningene uteble. Som det erfarings– og kontrollmennesket jeg – og andre alkoholikere/rusavhengige er – ville jeg forsøke å kontrollere meg tilbake til den gode rusen. Det var som å legge hånden på en glovarm plate, brenne meg gang på gang for så å prøve på nytt. Jeg var av de heldige; medisinen virket ikke lenger, og jeg hadde ikke viljestyrke nok til å forsøke flere ganger.
Det jeg nå har beskrevet, er typisk for de fleste rusavhengige. Like typisk er det jeg kaller “den kjemiske virkeligheten” som langvarig rusmisbruk setter oss i:
“Eksperter” har i flere år karakterisert hasj som ufarlig. Likevel er det et faktum av misbruk av stoffet skaper symptomer som kan skape panikkartede følelse som slår ut i symptom på paranoia. Kronisk alkoholmisbruk, eller abstinens, kan fremkalle hallusinasjoner, vrangforstillinger og delirium tremens. Amfetaminbruk har vist seg å gi symptomer på diagnoser som ikke kan skilles fra schizofreni. Langvarig kokainmisbruk, eller en overdose kokain, kan være opphavet til paranoia. Hallicinogener som ek- sempelvis LSD, fencyklidin (PCP) og psilocybin, kan skape en masse psykotiske symptomer.
Alle disse stoffene har vært utprøvd i dyreforsøk. Konklusjonen er at akutt eller kronisk misbruk, eller å stoppe bruk av et psykoaktiv stoff,kan fremkalle mange schizofrenilignende symptom. Selv befant jeg meg i en virkelighet der jeg for meg selv i tunge stunder (og de var det mange av) innrømmet at jeg var alkoholiker. Men ingen slik alkoholiker som alle de andre. Jeg drakk for å styrke min kreativitet, for å opprettholde min intelligens og kapasitet til å gjøre noe for alle de som ikke var så heldige som meg. Jeg hadde altså symptomer på schizofreni. Ut fra mine og andres erfaringer, er jeg ikke i tvil om at en behandling med stemningsendrende medisiner ville ha ført meg lenger inn i sykdommen. Isteden fikk jeg muligheten til å bli tørr og dermed få min sunne fornuft tilbake. I dag ler jeg av tankegangen, den kjemiske virkeligheten som fikk meg til å fortsette å drikke.
– Men du var jo ikke avhengig av medikamenter, argumenterer psykiatere jeg debatterer med.
Nei! Jeg var ikke det. Men jeg var avhengig av de lettvinte løsninger.
Allerede i 1849 kom den svenske legen Magnus Huss med sykdomsbegrepet om alkoholavhengighet. Fra sitt arbeid ved Serafinerlasarettet i Stockholm samlet han sine erfaringer om alkoholskader i en bok som han kalte “Alcoholismus Chronicus” eller kronisk alkoholsjukdom. Det var også første gang utrykket alkoholisme ble brukt. Og med dette ordet mente Magnus Huss å beskrive en tvangspreget drikkemåte med nervøse symptomer som angst, skjelving, hukommelsestap og så videre. Han ville med sitt nye begrep betegne en medisinsk tilstand, ikke de sosiale konsekvenser av drikkingen. Hans beskrivelse av det han så, og hans slutninger, stemmer på mange punkter overens med hva store deler av dagens legevitenskap mener – og med mine og tusenvis av andre tørre avhengiges erfaringer. Alkoholisme (les rusavhengighet) er en sykdom med to typer symptomer: En mental besettelse og en fysisk kjemisk avhengighet.
Den fysiske medfører at jeg ikke tåler alkohol. At det blir satt i gang en fysisk reaksjon som gjør at kroppen vil ha mer når den først får smaken på akkurat dette stoffet. Den mentale delen, går på de lettvinte løsningene. På virkelighetsflukten vekk fra det vanskelige, fra det uutholdbare. Ved behandling med stemningsendrende medisiner (enten den rusavhengige er avhengige av denne typene eller ikke), blir hjernen minnet på hvor fint jeg hadde det “den gang”. Min mentale besettelse trår i kraft. Jeg skal på ny kontrollere meg tilbake. På ny skal livet mitt bli spennende, på ny skal jeg oppnå nye, store høyder….
I dag er det nesten ti år (dette ble skrevet i 1998) siden jeg kuttet ut alkoholen. Jeg har blitt fortrolig med at det ikke finnes lettvinte løsninger. At lives leves best gjennom å føle på livets bunner og topper, at jeg trenger min libido for å kunne kjenne, like eller mislike. Jeg trives i dag best i hverdagen og det er ok. For det er hverdager det er flest av.
Jeg befinner meg i den situasjonen at jeg ikke trenger “å holde meg unna alkohol”. Jeg er isteden så heldig at jeg ikke har behov for å ruse meg. Og dette er takket være de erfaringer jeg har vært nødt til å gå i gjennom i prosessen med å bli edru. Abstinensen er en viktig del av disse erfaringene. Jeg vet med sikkerhet at uten disse, hadde jeg ikke vært edru i dag:
For å markere at et prosjekt så og si var i havn (vanlig unnskyldnig for å drikke), ville jeg feire aldri så lite. Det endte opp med en tre ukers fylletur, der resultatet ble at prosjektet gikk på trynet. Etter å ha tømt i meg en flaske vodka, satt jeg på sengekanten skjelvende av abstinens. Livet mitt var blitt så tungt at jeg bare så to muligheter: Enten kutte ut alkoholen, eller ta mitt eget liv. Det første trodde jeg ikke var mulig, og det andre hadde jeg ikke mot til. Jeg satt og var maktesløs, så maktesløs at jeg for første gang i mitt liv måtte be om hjelp. Det vil ta for mye plass å gå inn på selve behandlingen. Men etterhvert som hverdagen og stormer av følelser kom, ble livet nærmest uutholdelig. I tillegg ga livet meg det ene lyskesparket etter det andre, noe som kunne ha gitt gode unnskyldninger å drikke på for en 39-åring som nå skulle oppleve livets topper og bunner edru for første gang siden han var 16. Men jeg hadde erfart at jeg ikke kunne kontrollere vekk abstinensen, at den måtte jeg gjennom skulle jeg få endringer i livet. Og jeg ville ikke ha opplevd disse fånyttes. Jeg ville ikke ha levd alle disse jævlige gårdsalgene for å måtte ta dem på ny. Det var abstinensen som fikk meg til å velge mellom et edru liv eller å begå selvmord. Det er abstinensen som i dag får meg til å si og mene at hvis jeg i ytterste konsekvens skal bli stilt overfor valget mellom å ta en dram eller mitt eget liv, så vil jeg velge det siste. Jeg slipper heldigvis å velge, for jeg vet at det finnes alternativer til begge deler.
Som nevnt; de lettvinte løsninger er et viktig symptom på rusavhengighet. Jeg har fortalt om min alkoholisme. Andre typer rusmiddelavhengighet er akkurat lik. Leger og fagfolk, som Peter Ege, er med sin tankegang med på å opprettholde denne alkoholistiske tankegangen. De er sògar smittet av den. Deres tanker går på at løsningen på alkohol/narktika/medisinavhengighet finnes i en ny pille. At vi kan kontrollere plager som følger misbruk. Legenes tankegang er sikkert velmente, men de er livsfarlige. Det rusavhengige trenger, er hjelp til å se konsekvensene av sitt misbruk, og at det finnes muligheter til å få et godt liv uten rus. Rusen er så depressiv, så nedverdigende og elendig i seg selv at de da vil velge å gjøre hva som helst for å bli edrue. De vet av erfaring at abstinens går over, og at den ikke kan kontrolleres bort.
Vi trenger ikke nye piller, men institusjoner, behandlingsformer og behandlere som vet hva det dreier seg om.
